Read my mind

Så var det torsdag igjen. Jeg er sikker på at det finnes mange flere torsdager enn fredager og lørdager. Uendelige trøtte torsdager. Dagen går bare til å telle ned til helgen kommer.


Fra nå av blir ikke torsdagene så meningsløse som de bruker å være..
«Emilie! Har du savna meg? Har du det bra? Jeg sparka inn nestn alle måla på fotballkampen!» et drøss med spørsmål, og happeninger blir fortalt på én gang. Kaster av seg skoene, og opp trappa. Rett på fanget mitt, og prater på inn- og ut pust. Masse å fortelle, er en stund siden sist nå. Mer prating, og noen kjappe utspørringer innimellom «Hvorfor kan ikke jeg få komme til deg på tirsdager lengre?» Han godtar forklaringen om at jeg er på jobb da, og han legger til «Jeg kan jo ikke komme når det ekke er noen hjemme her heller...» En pose potetskruer går ned på høykant, og på et vips er han langt inne i en annen verden, Disney Chanel.

«Vet du hva jeg så på tv? At noen banka en anna i hode med sånn dærre... Øl.. flask.. Ølglass! Å jeg så at noen ble ødelagt med kniv.» Et øyeblikk trodde jeg at jeg hørte feil, men han fortsatte. I et godt forsøk på å skjerme gutten fra en hard realitet prøvde jeg meg på «Du veit at det er bare sånn på film. Det er ikke på ordentli, skjønn du.» Han avbryter meg før jeg er ferdig; «Nei! Det var jo på nyhetene.. Helt ekte.» Ikke så enkelt å skjerme den der karen, nei. I farta kom jeg ikke på noe annet å si som ikke virka helt på jorde, jeg skifta samtaleemne. Setninga ble hengende igjen i lufta, ikke noe mer å si om det. Tilbake til Disney Chanel, en herlig verden å forsvinne i for en liten gutt. Ingen harde fakta, ingenting som graver opp svake minner. Jeg for min del, tenker for meg selv. Tanker en liten gutt skal slippe å tenke, han skal leke, gråte og le. Ikke tenke på den harde virkeligheten vi er i, han skal slippe å se nyheter, slippe å se realiteten i øynene, enn så lenge..


Jeg får en klem, og en noe alvorlig preget barnestemme i øret;
«Vi sees på torsdag igjen, hadebra Emilie..»